– Metoden min er å rafse og skrive et ganske omtrentlig førsteutkast som er temmelig dårlig, tørt og stivt, sier Lars Mytting.
-Jeg har aldri levert noe som forlaget har akseptert før etter 5-6 utkast.
Forfatteren er ikke av dem som venter på at inspirasjonen skal komme av seg selv.
-Jeg tror på å sette seg ned ved skrivepulten og skrive noe hver dag.
Får ideer uten internett
Lars Mytting skriver et annet sted enn der han bor, og sitter uten internett og med en FM-radio som ikke virker lenger. Når han får lyst til å stoppe opp og gjøre research underveis, stopper han seg selv.
– Jeg kan sjekke etterpå om det var sannsynlig at det kunne skje slik.
Erfaringen hans er at antakelsene ofte treffer.
Må jobbe uøkonomisk
Lars Mytting er ikke kritisk når han skriver førsteutkastet.
-Jeg lar det ligge og bli kaldt, og så skriver jeg på ny. På 2. eller 3. runde innbiller jeg meg at det jeg skriver om virkelig har hendt, og da blir personene levende.
-Jeg skulle ønske jeg kunne sette meg ned og skrive en perfekt side på en dag. Da ville jeg hatt ei bok på 365 sider på ett år. Men jeg skriver heller 12 sider på en dag, og bruker 20 sider på å skrive om. Det er en uøkonomisk måte å jobbe på, ler han. «Svøm med dem som drukner» skrev han for eksempel om fra fortid til nåtid, men så oppdaget han at det ikke fungerte som han ville.
-Så skrev jeg tilbake til fortid.
De beste ideene skrives i blått
Faren med omskriving er at man skriver teksten i hjel, mener Mytting.
-Tredje gangen virker vitsene hulere. Jeg har en arbeidsmetode med førsteutkastet: Det meste av teksten skriver jeg i svart. Det jeg er fornøyd med, skriver jeg blått. Det jeg er usikker på, skriver jeg grått. Jeg prøver å skåne det som står i blått. Det jeg synes spontant er gangbart, tror jeg er bra for leseren til slutt også.
Ideene kan vente i årevis
Lars Mytting kan ha ideer som modner i mange, mange år.
Som 14-åring kjøpte han et svensk jaktblad for fire kroner i en bruktbutikk. Der var det en setning om at noen hadde funnet et tre som var så gammelt at det hadde kapslet inn granatsplinter fra Napoleonskrigen.
-Det tok 25 år før jeg brukte det i «Svøm med dem som drukner».
Da han var ferdig med den boka, opplevde han en periode med et kreativt tomrom.
-Jeg var uttørket. Boka var som en svamp, og hadde trukket til seg alle småideer jeg hadde.
